Metafysica
Text
Kurator Tone Lyngstad Nyaas ved Haugar Vestfold Kunstmuseum skrev følgende:
Ulf Nilsen - født i 1950 i Trondheim, bor på Nesøya og arbeider i Lier. Han arbeider med maleri, tegninger og installasjoner. Nilsen har siden sin debut på Galleri Haaken i 1980 utviklet et poetisk billedspråk som karakteriseres av gåtefulle landskap, fortettet med kunst- og kulturhistoriske referanser. Han hadde sitt gjennombrudd som kunstner under postmodernismens fremvekst på 1980-tallet og ble influert av hvordan mytologiene og de store religiøse fortellingenes ikonografi ble fremdyrket i den italienske transavantgarden, hvor spesifikt Mimmo Palandino har hatt en tydelig innflytelse på hans billedspråk. Nilsens høyst poetiske skildringer og gjenfortolkninger av religiøse symboler og fortellinger henter inn en arv som transformeres til et eksistensielt anliggende. Disse kollektive arketypene skaper en resonans i hans kunstnerskap som også har medført at han har hatt utstillinger i kirker tidligere, som da han i 1997 presenterte Marias ansikt i Kapittelhuset i Nidarosdomen samtidig som han viste Pilgrimens landskap i Veksthuset i Trondheim. Nilsens arbeider var på 1980- og 90-tallet preget av en meditativ klangbunn med en transparent tekstur som skildret menneskets relasjon til naturen og de fire elementene. Fra midten av nittitallet utviklet billedspråket seg i retning en aksentuering av brudd og fragment. Billedrommet ble spaltet opp og sammenstillingen av gjenstander fra ulike livssfærer medførte en større vektlegging på paradokser og motsetninger. Møtet mellom ulike virkelighetsnivåene skaper et symfonisk billedunivers og denne fragmentariske billedpoesien preger også Nilsens bidrag til Metafysica og hans installasjon i Domkirkens i Tønsbergs klokketårn. Forbindelsen mellom poesi og bilde beveger seg langs to akser i Nilsens kunstnerskap i form av at tekst settes inn i en dialog med en malerisk grammatikk som befinner seg et sted mellom drøm og virkelighet, det figurative og abstrakte, konstruksjon og dekonstruksjon, det statiske og flyktige. Det andre perspektivet handler om å trekke ut sitater eller en innsikt fra ulike litterære verk der Italo Calvino (1923-1985) og Gunnar Ekløfs (1907-1968) forfatterskap inntar en sentral posisjon. Forholdet mellom tekst og bilde bringes intimt sammen i eksfrasen som omhandler hvordan poeter skriver dikt til et kunstverk, mens hos Nilsen blir forholdet omvendt da han beveger seg inn i litteraturen og poesien med det visuelle som verktøy, ikke for å illustrere et litterært bilde, men for å næres av hva poesien kan generere av metaforer og filosofiske perspektiv.
Nilsen har gjennom hele sitt kunstnerskap reformulert symboler som gjennomstrømmer kristendommens ikonografi - her er kirkeklokken, korset, pilgrimstaven og vannet sentrale motiv. Klokken kan fortolkes som en beholder for menneskets metafysiske søken og motivet tar opp i seg temaer som vekkelse og forestillinger om det transcendentale og døden. Kirkens klokkeklang har til alle tider symbolisert en samlende funksjon og markerer kirkens seremonier i livets vesentligste overganger. Vannet og speilingens tematikk er et annet gjennomgående motiv som også er tilstede i begge installasjonene på Haugar og i Domkirken. I maleriene og installasjonen To Go - To Come: The Wall, HAGIASMA og Time Passing in the Dark (2019) er vannets transparens og organiske substans temaet og elementet utfolder seg i monumentalt liggende format komponert med en stålkonstruksjon som kan påminne om en dåpsfontene. Over henger en organisk metallform, som er hentet fra Nauen klokkestøperi i Vestfold. Vannet er en livsnødvendig betingelse for menneskets overlevelse, men inneholder også en symbolsk dimensjon som renselse, transcendens og dåpsritualet. Det viser til det kollektive ubevisste, det ukontrollerte og kreativitetens kraft. Vannet er ikke minst knyttet til det livgivende og speilinger som uløselig er forbundet med det illusjonistiske.
I The Seven Stages of a Pilgrim (2019) har Nilsen tatt utgangspunkt i de temaene som utgjør noen av verdiene som er forbundet med pilgrimsvandringen og som er bygget inn som ulike stoppesteder eller stasjoner. De antikke pilgrimsstavene fra Roma danner intervaller mellom de abstrakte pastellene, kulltegningene av skulpturer, og tekstene. Fra vandrestavene henger det lerretsstoff som danner voluminøse former som binder vegg og gulvflaten sammen. Denne formen gir umiddelbare assosiasjoner til Joseph Beuys (1921-1986) performance I like America and America likes me (1974). Den viser til den visjonære kunstnerollen og troen på at kunsten har en innvirkning på samfunnets undertrykkende mekanismer. I mai 1974 landet Joseph Bueys på John F. Kennedy International Airport. Derfra ble han fraktet i en ambulanse til René Block Gallery hvor han delte galleriet med en coyote i tre dager. Coyoten som etter hvert ble ganske tam ble hovedfiguren i Beuys ønske om å helbrede den dype splittelsen i amerikansk kultur hvor indianerne holdt coyoten for hellig, mens den, siden den hvite manns herredømme, ble demonisert. Under performancen anvendte Beuys en spaserstokk eller en gjeterstav som var vesentlig i det som kunne påminne om et sjamanistisk ritual. Han pakket seg inn i filt som en skulptur med hyrdestaven over hodet, mens coyoten rev og slet i formen han var innhyllet i. For Beuys var coyoten et spirituelt dyr og foreningen med den var en gest som viste til nødvendigheten av å lege kontinentets traumer. Referansen til denne performansens etiske og spirituelle perspektiv adapteres inn i vandringen som steg for steg handler om en indrestyrte erkjennelse hvor det åndelige finner et rom, og hvor stasjonenes budskap viser til en vesentlig del av menneskets erfaringsverden. Nilsen referer til syv stasjoner og henviser indirekte til hvordan Via Dolorosa la grunnlaget for en meditasjonsvandring med 14 stasjoner. De ble markert langs gateløpet som pilgrimmene fulgte i Jerusalem, med unntak av de fem siste stasjonene som alle er inne i Gravkirken. En meditativ vandring langs denne ruten er den første og opprinnelige korsveiandakt. Etter hvert ble korsveier bygget opp forskjellige steder i Europa slik at troende som ikke hadde mulighet til å valfarte til Det hellige land, likevel kunne gå korsveien. På midten av 1800-tallet, bestemte paven at alle katolske domkirker skulle innrette korsveier inne i kirken, noe som danner bakgrunnen for at de 14 stasjonene med illustrasjoner fra Jesu lidelseshistorie.
I Øyet av tid - St. Mikaels arbeidsværelse (2019) har Nilsen utformet en installasjon i klokketårnet i Domkirken i Tønsberg. Ved å ta i bruk et av kirkens skjulte rom har han åpnet opp en mulighet for å oppleve det som tidligere var et lagringsrom, på en helt ny måte. Han har gått i dialog med stedets historie med bakgrunn i at Mikael kirken ble bygget i middelalderen på Slottsfjellet, som også ble kalt for Mikkelsberget. Installasjonen knytter erkeengelen inn til vår egen tid der han har fått et eget arbeidsværelse med bord og stol ut mot et av de vakreste utsiktspunktene i Tønsberg, hvor himmelen reflekteres i møblenes speilflater og der han streber med å skape orden i forholdet mellom mennesket og naturen. Den stedspesifikke installasjonen består av maleri, skulptur, tegninger, collager og grafikk. Nilsen anvender en bibelsk figur i et åpent narrativ som henviser til Tønsbergs sentrale posisjon i middelalderen. Hans verk går inn i en dialog med rommet og den poetiske tilnærmingen skaper en utsøkt aksentuering av dets sakrale arkitektur, hvor verkene integreres og spiller sammen med rommets ulike stofflige overflater, farger, lys og temperatur.